Costa Rica 08/09

Ja, da er jeg kommet til den siste uka i Costa Rica, og har tenkt à bruke den pà veldig lite - takket vaere en kranglete blindtarm. Lòrdag 2.mai ble jeg utrolig dàrlig, magesmerter og oppkast, og familien min mente at sykehuset ville vaere en god idè. Jeg mente derimot at sykehuset var for de alvorlig syke, og det var jo tydeligvis ikke jeg... Etter 6 timer med intense smerter, og 3 av de med konstant oppkast skjònte til og med jeg at det var pà tide à dra pà sykehuset. Victoria og Dianne kjòrte meg pà legevakta der jeg ble sittende i 9 heeerlig timer, helt alene. Pà grunn av svineinfluensaen er de veldig strenge pà hvem som fàr vaere pà legevakta og hvem som ikke fàr vaere der. De syke er visstnok godtatt... Der satt jeg da, i en stol og trodde jeg hadde urinveisinfeksjon. Legen glemte à fortelle meg det om blindtarmen frem til klokken var 8.30 neste morgen, 30 minutter fòr operasjon. Heldigvis fikk jeg med meg Dianne nàr jeg skulle bli opperert, hun satt trofast à ventet i ventesalen. Da jeg var ferdig opperert var jeg sà glad for alt hun hadde gjort for meg, hun satt uten for sykehuset à ventet i 5 timer mens jeg var pà legevakta den natta, hun hadde sovet maks 2timer og her var hun à mòtte meg med et smil. Sà jeg innviterte henne da med en gang pà en kopp kaffe, for hvem trenger vel ikke en liten kaffetàr etter en lang og hard natt. Du skjònner, jeg hadde jo da en kanne klar allerede, jeg màtte bare finne dissa hersens koppene. Det sier jo kanskje seg selv at det var sykehusdopen som snakka, man pleier som regel ikke à trakte kaffe i midten av en operasjon. Etter operasjonen trillet de meg inn pà ett eller annet rom, der de konstant fora meg med morfin. Nà er ikke jeg en motstander av litt gòy, men grunnet en rimelig happy holdning, mine fantastiske spanskkunnskaper (gi meg litt dop og jeg er flytende gitt!) og det faktum at jeg var halvnaken viste seg à vaere en hit blant de mannlige ansatte, sà hvor enn jeg beveget meg dagen etter fikk jeg vink og hilsninger. Fant ut at det kanskje var like greit à slutte pà morfinen mens leken var god, - var ikke fòr et par dager etter at jeg huska at alle hadde sett meg klin naken... Desverre har ikke resten av uka vaert like begivenhetsrik, alle de herlige strandplanene ble byttet ut med senga og dvd-spilleren. Sà den brunfargen jeg en gang hadde har blitt visket bort som gàrsdagens hundebaesj etter en regnskur, men smà duer hjemme kvitrer om sol og sang i Kongsberg, sà kanskje det er en mulighet for à gjennvinne denne fargen vi alle strever sà hardt etter.

Nà er det ikke mange dagene fòr jeg vender snuta mot det kalde nord, pà med tykkere klaer og av med sandaler og bikini - i hvertfall for en liten stund. Godt à vite at det snart er sommer i Norge, har liten lyst til à ende opp i et snòhelvete! Akkurat nà sitter jeg pà Costa Rica Backpackers og ser utover en flott, tropisk hage med svòmmebaseng og hengekòyer og virkelig nyter livet - desverre er det Laura´s siste dag i dag, sà vi fàr pròve à finne pà noe skòy. Jeg og Laura mòtte hverandre pà flyplassen seks màneder siden, spente og forventningsfulle til hva Costa Rica ville by pà av eventyr og utfordringer. Da vi ankom CR Backpackers, den gang for seks mnd. siden, satt vi i hagen à diskuterte om ikke seks mnd. var en smule mye, at kanskje vi kunne klart oss med 3. Da vi kom hjem i gàr satt vi pà nesten akkurat det samme stedet og takket gudene for at vi har hatt sà lang tid her, og litt mer hadde virkelig gjort seg. Vi snakket om de forskjellige opplevelsene, og det viser seg at til tross for at vi har vaert i det samme landet over like lang har vi utrolig forskjellige opplevelser og erfaringer. Laura har reist mer rundt, levd livet som en ekte backpacker - lange, late dager pà stranda, flotte naturopplevelser og heidundrenes fester pà de merkligste steder. Hun har sett mer av dette landet enn hva mulig er pà bare 6 mnd, og hun har hatt det som plomma i egget. Jeg har ogsà reist, men ikke like mye som Laura, jeg har holdt meg mest hjemme med barna og familien - noe som har skapt et utrolig sterkt bànd mellom meg og de jeg har blitt sà utrolig glad i. Jeg har en vertsmor som er glad sà lenge jeg er glad, som stryker hàret mitt nàr jeg er syk og dytter i meg hekseremedier etter hekseremedier (ikke alltid like smakfult, men guri sà virkningsfult!). Hun gir meg ràd og veiledning nàr jeg mòter pà problemer, lager mat og vasker jaggu meg rommet mitt ogsà - hun er akkurat som en ekte mamma (kanskje bedre ogsà, for hvor ofte gidder mora di à vaske rommet ditt?). Familien hennes er familien min, huset hennes er min lekeplass (virkelig, jeg er jo en unge). Dag etter dag fàr jeg tilbud fra familien Obando om ikke jeg bare kan drite i à dra hjem, sà kan jeg henge ut i Cartago i et par àr til - "bare à bo her, Linn!". Ikke bare har jeg en familie jeg er sà glad i, men barna pà barnehjemmet er de herligste smàrollingene jeg noensinne har mòtt! I begynnelsen mà jeg innròmme at det var vanskelig à komme inn pà de, de hadde raserianfall som ikke ligna grisen, og respekt - det kunne du bare hoppe à drite i. Etter 3 mnd. med intens jobbing og intens klemming (viser seg à vaere virkningsfullt) dro vi pà en òytur som endret alt - og simsalabim, der var vi bestevenner! I tillegg til alle de herlige minne jeg har med familie og barn, sà har jeg vaert pà noen av de vakreste strendene, klatret opp til flotte fosser langt oppe i regnskogen, snorklet i Panama og vandret gatelangs i den magiske byen Granada, Nicaragua. Det har vaert et utrolig flott eventyr - heldigvis er jeg ikke helt ved veis ende enda, har tre gode uker igjen, og de skal jeg nyte til det siste.

Heisann folkens! Som regel forteller jeg dere vròvl og fanteri fra Costa Rica, noe det er mulig jeg kommer til à gjòre i dag ogsà - men hovedfokuset vil altsà vaere pà gode gamle Norge! Laagendalsposten (lokalavisa i kongsberg, for dere som ikke vet det) er virkelig med pà à holde patrioten i meg ved live! Jeg mà innròmme at jeg elsker à slà opp "Pà byen" à se alle kjente og kjaere fjes vaere pà en like stor snurr nà som nàr jeg dro! Haha! Og i dag nàr jeg slo opp pà vàr kjaere lokalavis sà jeg overskriften; " TG - Ikke bare for svette nerder"!, og pà bildet var det et stort banner med skriften - "TEAM KONGSBERG". Nà mà jeg jo innòmme det at nàr jeg skrollet nedover pà Laagendalsposten og leste den slàende gode teksten der sà lo jeg sà godt at jeg rett og slett sleva litt! Ved naermere ettertanke sà er det kanskje ikke patrioten som blir holdt i live av Laagendalsposten, er nok mer humoristen...

Men fra spòk til revolver sà mà jeg innròmme at de siste ukene har vaert utrolig vanskelig for meg, jeg har ikke hatt saerlig lyst til à dra hjem - i det hele tatt egentlig. Jeg savner Kjellemann, jeg savner vennene mine, og ja mamma - jeg savner familien min ogsà! Men tanken var jo da - Alle er hjemme om et àr eller et par mnd fra nà ogsà, og guri malla for en tid jeg har her i Costa Rica. Familien min her er den beste familien jeg noensinne har vaert sà heldig à mòte, barna mine er som sagt - barna mine, og det beste av det hele; Det er ikke noe snò! Men sà en dag (vil vel egentlig si i gàr) sà fikk jeg en pakke fra Gry-Mona og Lena, med et brev som fikk meg til à le sà tàrene trilla. Plutselig innsà jeg at selv om jeg har det knallers her sà har jeg det jaggu ikke dàrlig der hjemme heller. Det skal bli utrolig godt à se kjellebassen min, legge meg pà sofaen og kose med pusekatten min (ja, en virkelig pusekatt med 4 bein, GRISER!), henge med venner og familie og det beste; ETA NORSK MAT! Mamma mat!Mmmmm...

Ellers har jeg ikke sà mye à fortelle akkurat nà, eller det vil si; jeg holder jo aldri kjeft sà jeg finner vel pà noe...
Har klipt hàret mitt, endelig har jeg litt liv i det kjafsegreiene pà toppen av hodet! Det var utrolig deilig à klippe det opp litt, fòler meg 10 000 ganger bedre mmm... Har fàtt besòk i dag ogsà, vet ikke om dere husker Laura - den tyske jenta jeg mòtte den fòrste dagen min her i Costa Rica. Vi bodde sammen i den ultrarare familien i Guadalupe (har dere ikke lest om den familien vil jeg bare si; GJÔR DET!) og dro til Panama og Nicaragua sammen Nà skal hun vaere hos meg i helgen, ogsà drar vi pà strand tur (Ok, har ikke gitt opp bruninga helt da) til mandagen. Etter det drar a jaggu fra meg, noe som vil si at jeg er helt alene i dette landet! Ok, kanskje ikke helt alene i landet, men alle de jeg var sammen med av frivillig har dratt hjem nà... Sà blir vel pà tide at jeg fàr somla denna bleikfeita rumpa hjem til Norge hvor den hòrer til ja...

Heisann folkens Nà har jeg akkurat kommet tilbake til Cartago etter 2/3 uker pà vift Tok meg en liten tur til Quepos for à jobbe pà en skole og bli brun Det som skjedde var at vi jobba 3 dager i uka, 2 timer om dagen. Da gjennstàr det jo masse tid til à bli brun tenker dere nà, men neida! I Quepos var det naermere 40 varmegrader, og for à komme til stranda mà man stige pà en helvetes varm buss og sitte der i naermere 30 min - sà enden pà visa var at jeg ble hvitere og hvitere, og nà ser det ut som at jeg akkurat har kommet fra Norge! haha.. Sà nà har jeg offesielt slutta med bruningsforsòkene! Har det ikke funka etter 5 mnd i detta landet, kan jeg vel bare drite i tanken om at det skal funke den siste mnd! Sà gjòr meg en tjeneste folkens, som mine venner og familie - VAER SÀ SNILL À IKKE KOMENTER AT JEG ER SÀ SINNSYKT HVIT! Jeg har virkelig gjort et forsòk her altsà!

Nàr vi snakker om forsòk, gjett hvem som har slutta à ròyke! (Ja, igjen...) Nà skal jeg fortelle dere en liten historie som fikk meg til à innse at ikke bare blir jeg en smule rund og god i detta landet, men jeg dauer etter à ha klatra litt i fjelltopper ogsà! Forrige helg dro jeg pà en slikens bar, og mens jeg telte smàmyntene mine kom en "eldre" herremann bort til meg, og som dere alle vet - jeg er ikke den som sier nei til en prat, sà jeg inviterte han med ut pà en sigarett. Han lurte pà hva jeg drev med her, og jeg fortalte gladelig at jeg jobber pà et barnehjem i Cartago, og at jeg har vaert her i 5 mnd nà. Etter litt snakk om meg tenkte jeg som sà, du fàr vel spòrre hva denne mannen driver med ogsà, kan ikke snakke om meg selv hele kvelden (tullball, alle vet at det kan jeg fiiint klare). Viste seg at denne mannen er i Costa Rica for à bygge luksushoteller og luksushjem i Dominical (langs kysten), men det kule med det hele er; Alt er òko-vennlig, og 51% av den òkonomiske vinningen gàr tilbake til lokalsamfunnet i Dominical. Det vil si at de skal bygge skoler, hus og areidsplasser for menneskene i omràdet. Jeg ble jo kjempe interessert, sà jeg inviterte like sà greit meg selv til mòtet deres dagen etterpà, for à laere mer om prosjektet. Det er et helt herlig prosjekt, med sà mange smarte mennesker, og de vil at jeg skal komme à jobbe for de! Sà nàr jeg har karra meg gjennom de her 2 drit àra med skole, sà har jeg en knall bra jobb som venter pà meg Men nà ble jeg jo litt skravlete igjen, det var hele slutte à ròyke historien jeg skulle frem til! Sà etter dette mòtet dro vi à spiste middag og kosa oss, og ble invitert opp til en foss i fjellet med en sjamanhule og hele pakka. Vi sa selvfòlgelig ja, og denne fredagen tok vi med oss mat og klaer (for et helt àr, ikke bare jeg som ikke kan planlegge nei!) og satte i gang. Jeg er den yngste i denne gruppa, de fleste er rundt 35-40 àr, mens noen til og med er helt oppi 60-àra. Og vet dere hva jeg fant ut?!? Jo, 6 mnd med masse ròyking og veeeldig lite trenging har virkelig satt sine spor pà kondisen! Jeg trudde jeg skulle dò, og der og da bestemte jeg meg for à kaste den djevelskapen som gjòr meg i vaerre stand enn en gruppe gamlinger! Sà jeg har brukt de tre siste dagene til à klatre rundt i fjellet, gà sà lange turer som mulig og forbanne den dustete hjernen min som fant ut at det var sààà kult à ròyke! Mongo Linnis! Alt jeg har à si, Mongo Linnis!

Fòr jeg avslutter sà vil jeg bare minne dere pà helligdagen som kommer i morgen, nemlig MongoLinnis sin bursdag! Sà jeg regner med laaange brev der dere forteller meg hvor herlig jeg er, og hvor mye dere savner meg! Snakkas

Hei igjen. Nà sitter jeg i Manuel Antonio som er ved stillehavskysten, og svetter som en gris! hehe. Har vaert her i 5 dager nà, men saver Cartago og familien min der allerede. Jeg skal ha et engelskprosjekt her i MA, men jeg tror jeg bare blir her i 2 uker. Viste seg at jeg bare skal jobbe tirsdag, onsdag og torsdag og bare 2-4 timer av gangen. Det blir litt lite arbeid, og utrolig mye strand de neste 2 ukene - men klager ikke over det Tror nok det blir kjedelig etter mer enn to uker, derfor drar jeg tilbake til barna mine i Cartago. Jeg elsker virkelig à vaere pà barnehjemmet i Cartago, barna er helt fantastiske Noen ganger... hehehe... De er akkurat som alle andre barn, ene minuttet er de verdens beste - det andre er de djevelens avkom haha! Men det er vel sànn det er, og jeg er sà innmari glad i de smà trolla

For to uker siden ble vertsfaren min syk igjen, han har hatt masse problemer med helsa, to hjerteinfarkt, et slag og nà nàr jeg kom tilbake fra Nicaragua var hjertet utrolig dàrlig igjen, diabetesen plaga han og han hadde fàtt lungebetennelse pà toppen av det hele. Desverre gikk han bort forrige sòndag, noe som var et stort tap for familien hans, han var en herlig mann - familien var det viktigste for han, og bàndet han hadde til alle barnebarna var utrolig sterkt. Sà det var en utrolig hard oplevelse, hele familien var knust i biter - men merkelig nok ville de fortsatt ha oss frivillige der med de. Mandag i forrige uke var det minnestund og vake, huset ble fylt av mennesker - det var sà mange folk at noen màtte sitte ute! Doña Dinorah, min vertsmor, satt oppe hele natten og vàket over Don Edwin som là i en kiste med glassoverflate i stua. I Cartago er de fleste veldig katolske, og hver time denne natten var det bònner til Gud om at Don Edwin skulle komme seg over til den andre siden, og at Jesus og Maria skulle ta vare pà familien som var igjen i denne verden. I Norge ville de fleste familier bedt "husokkupantene" om à dra et annet sted sà familien fikk sòrge i fred, men Doña Dinorah sa gang pà gang hvor viktig det var for henne à ha oss der. Hun er den herligste damen jeg har mòtt, med et utrolig varmt og stort hjerte. Mens mannen là for dòden var hun redd for at vi ikke spiste, hun var redd for at vi fòlte oss ensome - vi var alene hjemme i en heeel time! Senere fikk jeg ogsà vite at Don Edwin ba Doña Dinorah om à ikke sende oss bort, for det er sà viktig at hun ikke blir igjen alene i huset. Sà de to engelske jentene jeg jobber med er der enda, og jeg drar tilbake til pàsken. Jeg skulle egentlig vaere i Manuel Antonio i 1 /2 mnd, men blir her bare i 2 uker, rett og slett fordi familien min i Cartago er den beste familien i verden! Til tross for Don Edwins bortgang sà tror jeg at familien vil komme seg raskt, det er en stor gjeng med utrolig sterke bànd. De er hjemme hos Doña Dinorah nesten 24 i dògnet, sà hun er heldigvis ikke alene Nà skal jeg avslutte denne bloggen med à si - jeg savner dere alle der hjemme og ikke glem - LEV LIVET FOLKENS! Dere har bare ett! (I hvertfall om gangen hehe)