Livets gang

Hei igjen. Nà sitter jeg i Manuel Antonio som er ved stillehavskysten, og svetter som en gris! hehe. Har vaert her i 5 dager nà, men saver Cartago og familien min der allerede. Jeg skal ha et engelskprosjekt her i MA, men jeg tror jeg bare blir her i 2 uker. Viste seg at jeg bare skal jobbe tirsdag, onsdag og torsdag og bare 2-4 timer av gangen. Det blir litt lite arbeid, og utrolig mye strand de neste 2 ukene - men klager ikke over det Tror nok det blir kjedelig etter mer enn to uker, derfor drar jeg tilbake til barna mine i Cartago. Jeg elsker virkelig à vaere pà barnehjemmet i Cartago, barna er helt fantastiske Noen ganger... hehehe... De er akkurat som alle andre barn, ene minuttet er de verdens beste - det andre er de djevelens avkom haha! Men det er vel sànn det er, og jeg er sà innmari glad i de smà trolla

For to uker siden ble vertsfaren min syk igjen, han har hatt masse problemer med helsa, to hjerteinfarkt, et slag og nà nàr jeg kom tilbake fra Nicaragua var hjertet utrolig dàrlig igjen, diabetesen plaga han og han hadde fàtt lungebetennelse pà toppen av det hele. Desverre gikk han bort forrige sòndag, noe som var et stort tap for familien hans, han var en herlig mann - familien var det viktigste for han, og bàndet han hadde til alle barnebarna var utrolig sterkt. Sà det var en utrolig hard oplevelse, hele familien var knust i biter - men merkelig nok ville de fortsatt ha oss frivillige der med de. Mandag i forrige uke var det minnestund og vake, huset ble fylt av mennesker - det var sà mange folk at noen màtte sitte ute! Doña Dinorah, min vertsmor, satt oppe hele natten og vàket over Don Edwin som là i en kiste med glassoverflate i stua. I Cartago er de fleste veldig katolske, og hver time denne natten var det bònner til Gud om at Don Edwin skulle komme seg over til den andre siden, og at Jesus og Maria skulle ta vare pà familien som var igjen i denne verden. I Norge ville de fleste familier bedt "husokkupantene" om à dra et annet sted sà familien fikk sòrge i fred, men Doña Dinorah sa gang pà gang hvor viktig det var for henne à ha oss der. Hun er den herligste damen jeg har mòtt, med et utrolig varmt og stort hjerte. Mens mannen là for dòden var hun redd for at vi ikke spiste, hun var redd for at vi fòlte oss ensome - vi var alene hjemme i en heeel time! Senere fikk jeg ogsà vite at Don Edwin ba Doña Dinorah om à ikke sende oss bort, for det er sà viktig at hun ikke blir igjen alene i huset. Sà de to engelske jentene jeg jobber med er der enda, og jeg drar tilbake til pàsken. Jeg skulle egentlig vaere i Manuel Antonio i 1 /2 mnd, men blir her bare i 2 uker, rett og slett fordi familien min i Cartago er den beste familien i verden! Til tross for Don Edwins bortgang sà tror jeg at familien vil komme seg raskt, det er en stor gjeng med utrolig sterke bànd. De er hjemme hos Doña Dinorah nesten 24 i dògnet, sà hun er heldigvis ikke alene Nà skal jeg avslutte denne bloggen med à si - jeg savner dere alle der hjemme og ikke glem - LEV LIVET FOLKENS! Dere har bare ett! (I hvertfall om gangen hehe)